36 timmar i Hyltebygden - En berättelse med fokus på vandring, god mat och friluftsliv!

«Vi tilbrakte 36 timer i Hyltebygden med fokus på
fotturer, god mat og friluftsliv. Vi håper at historien vår inspirerer til
eventyr der omtanke og ansvar går hånd i hånd med frihet og glede i naturen.
Gjør som oss – les deg opp på allemansretten og terrengkjøringsloven før du begir deg
ut på lignende eventyr»!

En barnefri helg i Hylte med fokus på friluftsliv

Da jeg skulle overraske mannen min med en barnefri helgetur,
falt valget på Hylte. Planen for helgen var at vi skulle tilbringe tid sammen, gå på tur, nyte
friluftslivet og for første gang prøve ut funksjonene for bilcamping i den for
oss ganske nye elbilen. Vi ønsket bekvemmeligheten ved å slippe å bære telt og
bagasje, men likevel være fri til å velge overnattingssted selv. Derfor valgte vi
å fricampe i bilen – en smidig måte å reise på, så lenge det gjøres med
hensyn.

Fritt camping innebærer alltid et ansvar, og det er viktig å
vise respekt for naturen og grunneiere. Det handler for eksempel om å holde seg til
steder der det er tillatt å stå, aldri blokkere veier eller innkjørsler, bare
stå én natt og å forlate stedet urørt. Det er små ting, men avgjørende for
at naturen skal fortsette å være tilgjengelig for alle.

Med den innstillingen pakket vi elbil og dro av gårde for
å vandre, bade, ta en kaffepause og spise godt – og oppdage Hylte fra sin aller
vakreste side.

Kaffepause og historie i Rydöbruk

Vi kjørte inn i Hylte kommune via vei 150, som strekker seg mellom
Falkenberg og Torup. Vårt første stopp var hos Stephanie og hennes kafé med
bakeri, Fika by Steph, i Rydöbruk. Stephanie vant for noen år siden «Hela
Sverige bakar» og driver nå virksomheten sin i det gamle stasjonshuset, et vakkert
mursteinslokale som tidligere huset nødvendig infrastruktur for det gamle
verket som lå på stedet.

Restene av fabrikken og industriene preger fortsatt
«Konstnärsbyn», og det hviler en viss mystikk over ruinene. Det er
noe nesten bohemsk over stedet der kreative sjeler av ulike slag har søkt seg
etter at industrien forsvant – først kunstnere og nå matkunstnere. I tillegg til Fika
by Steph finnes her Knystaforsen, som er en spennende gourmetrestaurant med en stjerne i
Michelin-guiden. Vi hadde dessverre ikke Knystaforsen på programmet denne dagen, men
vi kikket misunnelig på hagen deres, som var fullstendig strødd med
lyskjeder og så utrolig koselig ut.

Utsiktsjakt på Ramnåsberget

Uansett fikk vi med oss hver vår surdeigsbrød og
sjokoladekule. Jeg hadde sendt en e-post på forhånd, siden vi spiser vegansk mat og av
erfaring vet at det kan være vanskeligere å stole på at man får tak i mat og
fika. Det var imidlertid ikke noe problem i det hele tatt; brødet ble fylt med diverse ferske
og syltede grønnsaker, spirer og salat, og det var akkurat det vi trengte
før vi tok fatt på helgens første utfordring: klatringen opp til utsiktstårnet
på Ramnåsberget.

På Ramnåsberget, mellom Torup og Rydöbruk, ligger et fem
etasjer høyt tårn i tre. Fra toppen var den milsvide utsikten helt fantastisk
over tretoppene. I tillegg til Torup ser man Nissans dal. Akkurat denne dagen
lå skyene så lavt at vi så dem ovenfra. Tårnet ligger på privat eiendom og
besøkes på egen risiko, men det var helt klart et av dagens høydepunkter (både
billedlig og bokstavelig talt). Stien opp til tårnet er ikke merket, så man
må vite hvor man skal. Fra Nissadalsvägen fulgte vi skiltet mot Ramnås og
parkerte ved veibommen etter ca. 300 meter. Deretter gikk vi stien til høyre for
veien, oppover fjellet, like før Ramnås gård.

Selve turen opp til tårnet er ikke særlig lang og
ganske lett å gå, men det går jo, vel, oppover.

Variert natur på Jälluntoftaleden

Etter utsiktstårnet satte vi kursen mot Jälluntofta i
kommunens nordøstlige del. Vi skulle vandre langs Jälluntoftaleden. Det finnes en parkeringsplass,
godt skiltet, ved Møbelmuseet i Jälluntofta – et steinkast fra den litt over 100
år gamle skyttepaviljongen, som er en severdighet i seg selv. Arkitekturen minner om
det amerikanske Midtvesten, og paviljongen minner om en blanding av
en saloon og et selskapshus i miniatyr. Fra hagen sin på den andre siden av veien
spionerte kalvene nysgjerrig på oss mens vi gikk en runde rundt bygningen.

Jälluntoftaleden var lett å gå på, om enn litt våt akkurat denne
dagen, og lett å følge med tydelige markeringer hele veien. Stien går
gjennom svært variert natur; det ene øyeblikket går man gjennom knæhøye bregner
eller blåbærbuskene, i det neste over en eng og snart i en granskog som plutselig
gikk over i en bøkeskog. Langs veien var det flere benker og rasteplasser enn vi
trengte, men vi stoppet for lunsj ved vindskjulet som ligger omtrent ved 6
km-merket. Det ble taco og stekt eple med havregryn og vaniljesaus. En stund
senere stoppet vi også for å fylle på væske og spise en sjokoladekule ved innsjøens strand.
Turen tok oss litt over tre timer, inkludert pauser.

Kveldsbad, is og middag ved Tiraholm

Da vi var tilbake i bilen, skiftet vi til tørre sko og bukser
før vi kjørte videre mot Tiraholms fisk, der vi hadde bestilt bord til middag.
Siden vi hadde god tid, tok vi en spontan avstikker ut på halvøya i
innsjøen Unnen, der Vallsnäs camping ligger, for å spise en is med smak av salt karamell.

Før middagen rakk vi også å ta et (kaldt, men
veldig nødvendig) bad i innsjøen Bolmen. Bolmen er en stor innsjø, og en annen gang vil
vi gjerne ta fergen over til Bolmsö. Rett ved Tiraholm ligger det et
badeområde med sandstrand, og der er det så grunt at jeg hadde våget å la
barna (4 og 1,5 år) være alene i vannet uten bekymringer. De ville for øvrig også
ha elsket de små skulpturene av ulike fiskearter som står spredt rundt gården,
samt gyngen med utsikt over innsjøen som henger i et tre akkurat der gresset
møter sanden.

Vi kikket en stund på bastuflåten som ligger for anker
noen meter ute i sjøen, men konstaterte skuffet at vi ikke ville rekke
det før middagen. Det får bli en annen gang…

Også Tiraholms fisk www.tiraholm.se
sørget for en utmerket, vegansk hovedrett til
oss, og vi nøt også lokal jordbær- og rabarbra-/appelsinbrus.

Midt i ingensteds – og likevel så levende

Vi satte så kursen mot et sted vi hadde fått tips om å overnatte
– der skulle det være parkeringsplass, toalett, bademuligheter og bord
å sitte ved. Men på veien dit oppdaget vi et annet vakkert sted som føltes
riktig ut fra våre prinsipper for fricamping. Med god samvittighet og naturen rundt oss
som selskap overnattet vi der og nøt stillheten.

Hylte er for øvrig virkelig skogens og innsjøenes sted.
Samtidig slår det meg hvor levende Hylte-området er, til tross for følelsen av å befinne
seg midt ute i ingensteds. Vi passerer gårder der det blir arbeidet i hager og
åkrer, en rød katt ligger som en løve på trappen utenfor en
rødmalt gårdsbygning og speider. Kyr, geiter og sauer ser nysgjerrig på oss,
og det går sjelden mange minutter uten at vi møter en bil eller moped, selv på de
kronglete landveiene. Folk løfter ofte en hånd i hilsen når vi
kjører forbi i lav fart for å beundre det vakre treverket på deres flotte hytter, torp
og gårder. Hylte er i aller høyeste grad til stede.

Vi parkerte bilen i en lomme ved siden av veien, noen få
meter fra vannet. Fra bilens bagasjerom, der vi brettet ut madrassen og
redde sengen for natten, hadde vi flott utsikt over innsjøen. Kleslinen ble forsiktig
og midlertidig opp mellom to trær, slik at de våte buksene og sokkene fikk
tørke i vinden. Vannkanne fikk en provisorisk plass på et par store
steiner, og vi sovnet til lyden av vinden i tretoppene over bilens
takvindu.

Skärshultsleden og lunsj ved Bosgårdsfallet

Om morgenen spiste vi frokosten vi hadde med oss og kokte kaffe
ved hjelp av bilens såkalte «vehicle to load»-adapter – en innretning som gjør at man
kan bruke elbilenes store batteri til å forsyne et vanlig
230 V-uttak med strøm. Vi koblet altså til kaffetrakteren vi hadde med oss og fikk til og
med nybrygget kaffe til brødet vi hadde kjøpt dagen før.

Etter at vi hadde pakket sammen campingplassen og plukket opp alt søppelet,
begav vi oss mot Skärshults camping, der vi hadde to
turstier å velge mellom: den store og den lille Skärshultsleden. Vi nøyde oss
med den lille runden, som er 6 km lang. Den store Skärshultsleden er 12 km lang og går
delvis parallelt med den lille. Den lille runden var herlig – ganske kupert på
noen steder, men med utrolige utsikter over innsjøen og mange spennende partier. På ett sted
måtte vi bruke tau for å komme oss opp en bratt skråning, og på et annet sted var passasjen mellom
to innsjøer så smal at den knapt var mer enn en gangbro å gå på. Nesten så nær
man kan komme på å gå på vannet… Langs store deler av ruten var det rikelig med
blåbærbusker som allerede nå bugnet av modne blåbær. Vi plukket og spiste en rekke
håndfuller og ønsket at vi hadde hatt en boks med oss å plukke i.

Etter formiddagens fottur var det tid for en lunsjpause
før vi begav oss hjem igjen. Vi stoppet ved Bosgårdsfallet i Torup og kokte
makaroni og vegetarisk kjøttdeigsaus på vårt Trangia-kjøkken. Ved Bosgårdsfallet, som er et 11
meter høyt fossefall mellom Ivesjön og Nissan, finnes det grillplasser og flere
piknikbord, både med og uten tak, spredt utover området. Der finnes også tre
kortere turstier i omgivelsene; vi ruslet i rolig tempo uten å følge
noen av dem spesielt, og ble slått av hvor mye det var å se. I tillegg til vannet,
hvis voldsomme bevegelser er fascinerende, finnes det rester av den gamle kvernen
sammen med flere virksomheter som tidligere har vært på stedet.

Takk for denne turen, Hylte!

Deretter begav vi oss hjemover igjen, fornøyde og positivt
overrasket over hvor mye vi hadde rukket på litt mer enn et døgn. På vei ut av
Jälluntofta under gårsdagens tur sto det et skilt med budskapet «Du kommer
tilbake!», og ja, det gjør vi garantert!

Teksten er
skrevet på bakgrunn av en personlig opplevelse og er redaksjonelt bearbeidet med
hjelp av AI.