36 timmar i Hyltebygden - En berättelse med fokus på vandring, god mat och friluftsliv!

«Vi tilbrakte 36 timer i Hyltebygden med fokus på fotturer, god mat og friluftsliv. Vi håper at historien vår inspirerer til eventyr der omtanke og ansvar går hånd i hånd med frihet og glede i naturen. Gjør som oss – les deg opp på allemansretten og terrengkjøringsloven før du begir deg ut på lignende eventyr»!

En barnefri helg i Hylte med fokus på friluftsliv

Da jeg skulle overraske mannen min med en barnefri helgetur, falt valget på Hylte. Planen for helgen var at vi skulle tilbringe tid sammen, gå på tur, nyte friluftslivet og for første gang prøve ut funksjonene for bilcamping i den for oss ganske nye elbilen. Vi ønsket bekvemmeligheten ved å slippe å bære telt og bagasje, men likevel være fri til å velge overnattingssted selv. Derfor valgte vi å fricampe i bilen – en smidig måte å reise på, så lenge det gjøres med hensyn.

Fritt camping innebærer alltid et ansvar, og det er viktig å vise respekt for naturen og grunneiere. Det handler for eksempel om å holde seg til steder der det er tillatt å stå, aldri blokkere veier eller innkjørsler, bare stå én natt og å forlate stedet urørt. Det er små ting, men avgjørende for at naturen skal fortsette å være tilgjengelig for alle.

Med den innstillingen pakket vi elbil og dro av gårde for å vandre, bade, ta en kaffepause og spise godt – og oppdage Hylte fra sin aller vakreste side.

Kaffepause og historie i Rydöbruk

Vi kjørte inn i Hylte kommune via vei 150, som strekker seg mellom Falkenberg og Torup. Vårt første stopp var hos Stephanie og hennes kafé med bakeri, Fika by Steph, i Rydöbruk. Stephanie vant for noen år siden «Hela Sverige bakar» og driver nå virksomheten sin i det gamle stasjonshuset, et vakkert mursteinslokale som tidligere huset nødvendig infrastruktur for det gamle verket som lå på stedet.

Restene av fabrikken og industriene preger fortsatt «Konstnärsbyn», og det hviler en viss mystikk over ruinene. Det er noe nesten bohemsk over stedet der kreative sjeler av ulike slag har søkt seg etter at industrien forsvant – først kunstnere og nå matkunstnere. I tillegg til Fika by Steph finnes her Knystaforsen, som er en spennende gourmetrestaurant med en stjerne i Michelin-guiden. Vi hadde dessverre ikke Knystaforsen på programmet denne dagen, men vi kikket misunnelig på hagen deres, som var fullstendig strødd med lyskjeder og så utrolig koselig ut.

Utsiktsjakt på Ramnåsberget

Uansett fikk vi med oss hver vår surdeigsbrød og sjokoladekule. Jeg hadde sendt en e-post på forhånd, siden vi spiser vegansk mat og av erfaring vet at det kan være vanskeligere å stole på at man får tak i mat og fika. Det var imidlertid ikke noe problem i det hele tatt; brødet ble fylt med diverse ferske og syltede grønnsaker, spirer og salat, og det var akkurat det vi trengte før vi tok fatt på helgens første utfordring: klatringen opp til utsiktstårnet på Ramnåsberget.

På Ramnåsberget, mellom Torup og Rydöbruk, ligger et fem etasjer høyt tårn i tre. Fra toppen var den milsvide utsikten helt fantastisk over tretoppene. I tillegg til Torup ser man Nissans dal. Akkurat denne dagen lå skyene så lavt at vi så dem ovenfra. Tårnet ligger på privat eiendom og besøkes på egen risiko, men det var helt klart et av dagens høydepunkter (både billedlig og bokstavelig talt). Stien opp til tårnet er ikke merket, så man må vite hvor man skal. Fra Nissadalsvägen fulgte vi skiltet mot Ramnås og parkerte ved veibommen etter ca. 300 meter. Deretter gikk vi stien til høyre for veien, oppover fjellet, like før Ramnås gård.

Selve turen opp til tårnet er ikke særlig lang og ganske lett å gå, men det går jo, vel, oppover.

Variert natur på Jälluntoftaleden

Etter utsiktstårnet satte vi kursen mot Jälluntofta i kommunens nordøstlige del. Vi skulle vandre langs Jälluntoftaleden. Det finnes en parkeringsplass, godt skiltet, ved Møbelmuseet i Jälluntofta – et steinkast fra den litt over 100 år gamle skyttepaviljongen, som er en severdighet i seg selv. Arkitekturen minner om det amerikanske Midtvesten, og paviljongen minner om en blanding av en saloon og et selskapshus i miniatyr. Fra hagen sin på den andre siden av veien spionerte kalvene nysgjerrig på oss mens vi gikk en runde rundt bygningen.

Jälluntoftaleden var lett å gå på, om enn litt våt akkurat denne dagen, og lett å følge med tydelige markeringer hele veien. Stien går gjennom svært variert natur; det ene øyeblikket går man gjennom knæhøye bregner eller blåbærbuskene, i det neste over en eng og snart i en granskog som plutselig gikk over i en bøkeskog. Langs veien var det flere benker og rasteplasser enn vi trengte, men vi stoppet for lunsj ved vindskjulet som ligger omtrent ved 6 km-merket. Det ble taco og stekt eple med havregryn og vaniljesaus. En stund senere stoppet vi også for å fylle på væske og spise en sjokoladekule ved innsjøens strand. Turen tok oss litt over tre timer, inkludert pauser.

Kveldsbad, is og middag ved Tiraholm

Da vi var tilbake i bilen, skiftet vi til tørre sko og bukser før vi kjørte videre mot Tiraholms fisk, der vi hadde bestilt bord til middag. Siden vi hadde god tid, tok vi en spontan avstikker ut på halvøya i innsjøen Unnen, der Vallsnäs camping ligger, for å spise en is med smak av salt karamell.

Før middagen rakk vi også å ta et (kaldt, men veldig nødvendig) bad i innsjøen Bolmen. Bolmen er en stor innsjø, og en annen gang vil vi gjerne ta fergen over til Bolmsö. Rett ved Tiraholm ligger det et badeområde med sandstrand, og der er det så grunt at jeg hadde våget å la barna (4 og 1,5 år) være alene i vannet uten bekymringer. De ville for øvrig også ha elsket de små skulpturene av ulike fiskearter som står spredt rundt gården, samt gyngen med utsikt over innsjøen som henger i et tre akkurat der gresset møter sanden.

Vi kikket en stund på bastuflåten som ligger for anker noen meter ute i sjøen, men konstaterte skuffet at vi ikke ville rekke det før middagen. Det får bli en annen gang…

Også Tiraholms fisk www.tiraholm.se sørget for en utmerket, vegansk hovedrett til oss, og vi nøt også lokal jordbær- og rabarbra-/appelsinbrus.

Midt i ingensteds – og likevel så levende

Vi satte så kursen mot et sted vi hadde fått tips om å overnatte – der skulle det være parkeringsplass, toalett, bademuligheter og bord å sitte ved. Men på veien dit oppdaget vi et annet vakkert sted som føltes riktig ut fra våre prinsipper for fricamping. Med god samvittighet og naturen rundt oss som selskap overnattet vi der og nøt stillheten.

Hylte er for øvrig virkelig skogens og innsjøenes sted. Samtidig slår det meg hvor levende Hylte-området er, til tross for følelsen av å befinne seg midt ute i ingensteds. Vi passerer gårder der det blir arbeidet i hager og åkrer, en rød katt ligger som en løve på trappen utenfor en rødmalt gårdsbygning og speider. Kyr, geiter og sauer ser nysgjerrig på oss, og det går sjelden mange minutter uten at vi møter en bil eller moped, selv på de kronglete landveiene. Folk løfter ofte en hånd i hilsen når vi kjører forbi i lav fart for å beundre det vakre treverket på deres flotte hytter, torp og gårder. Hylte er i aller høyeste grad til stede.

Vi parkerte bilen i en lomme ved siden av veien, noen få meter fra vannet. Fra bilens bagasjerom, der vi brettet ut madrassen og redde sengen for natten, hadde vi flott utsikt over innsjøen. Kleslinen ble forsiktig og midlertidig opp mellom to trær, slik at de våte buksene og sokkene fikk tørke i vinden. Vannkanne fikk en provisorisk plass på et par store steiner, og vi sovnet til lyden av vinden i tretoppene over bilens takvindu.

Skärshultsleden og lunsj ved Bosgårdsfallet

Om morgenen spiste vi frokosten vi hadde med oss og kokte kaffe ved hjelp av bilens såkalte «vehicle to load»-adapter – en innretning som gjør at man kan bruke elbilenes store batteri til å forsyne et vanlig 230 V-uttak med strøm. Vi koblet altså til kaffetrakteren vi hadde med oss og fikk til og med nybrygget kaffe til brødet vi hadde kjøpt dagen før.

Etter at vi hadde pakket sammen campingplassen og plukket opp alt søppelet, begav vi oss mot Skärshults camping, der vi hadde to turstier å velge mellom: den store og den lille Skärshultsleden. Vi nøyde oss med den lille runden, som er 6 km lang. Den store Skärshultsleden er 12 km lang og går delvis parallelt med den lille. Den lille runden var herlig – ganske kupert på noen steder, men med utrolige utsikter over innsjøen og mange spennende partier. På ett sted måtte vi bruke tau for å komme oss opp en bratt skråning, og på et annet sted var passasjen mellom to innsjøer så smal at den knapt var mer enn en gangbro å gå på. Nesten så nær man kan komme på å gå på vannet… Langs store deler av ruten var det rikelig med blåbærbusker som allerede nå bugnet av modne blåbær. Vi plukket og spiste en rekke håndfuller og ønsket at vi hadde hatt en boks med oss å plukke i.

Etter formiddagens fottur var det tid for en lunsjpause før vi begav oss hjem igjen. Vi stoppet ved Bosgårdsfallet i Torup og kokte makaroni og vegetarisk kjøttdeigsaus på vårt Trangia-kjøkken. Ved Bosgårdsfallet, som er et 11 meter høyt fossefall mellom Ivesjön og Nissan, finnes det grillplasser og flere piknikbord, både med og uten tak, spredt utover området. Der finnes også tre kortere turstier i omgivelsene; vi ruslet i rolig tempo uten å følge noen av dem spesielt, og ble slått av hvor mye det var å se. I tillegg til vannet, hvis voldsomme bevegelser er fascinerende, finnes det rester av den gamle kvernen sammen med flere virksomheter som tidligere har vært på stedet.

Takk for denne turen, Hylte!

Deretter begav vi oss hjemover igjen, fornøyde og positivt overrasket over hvor mye vi hadde rukket på litt mer enn et døgn. På vei ut av Jälluntofta under gårsdagens tur sto det et skilt med budskapet «Du kommer tilbake!», og ja, det gjør vi garantert!

Teksten er skrevet på bakgrunn av en personlig opplevelse og er redaksjonelt bearbeidet med hjelp av AI.